20år, det tok tid men jeg fant deg!

En av de største tingene i mitt liv til nå. startet 12. januar, 2006.(Nå som jeg har skrevet dette så må jeg bare advare, det er ikke den korteste teksten...)


Jeg har aldri sett noe særlig på Tore på Sporet. Men det har hendt noen ganger, må innrømme det.
Tore gjorde aldri noe direkte for meg, men likevel indirekte så takk Tore..


""Tett på nett: Tore StrømøyTorsdag 12. jan 2006 kl. 12:00

Seer-magneten Tore Strømøy har gledet nordmenn foran TV-skjermen lørdagskveld etter lørdagskveld.
Lørdag er han tilbake med en ny runde «Tore på sporet», programmet han selv mener burde vært på blå resept.
Denne gangen er temaet adopsjon. Les artikkel her! Strømøy hjelper adopterte å finne sine biologiske foreldre.
Har du spørsmål til TV-stjernen, send dem inn og få svar torsdag 12. januar klokken 12.00.""


Når jeg leste dette så bare måtte jeg sende inn et spørsmål, og det var ikke hva favorittmaten hans var...

""Hvordan finner dere folk?? Innsendt av: Kenneth Mæland, 12/01 - 2006 kl. 11:50

Jeg lurer ganske enkelt fordi jeg ikke vet hvem min far er og jeg nærmer meg snart 20 år..
Der har jeg minimalt med opplysninger som ihvertfall for meg ikke hjelper på langt nær nok.

Hei
Det er mange som er din situasjon. Og dette er vanskelige saker. Vi prøver oss på en slik sak i den nye runden av Tore på sporet, og der vil du se hva vi gjorde. Det gjelder å finne ut så mye som mulig om denne faren, og se om det går an å finne han på grunn av det. Mer kan jeg ikke si, siden jeg ikke vet noe om hvilke opplysninger du har.

Hilsen Tore""


For min del så var dette et spørsmål jeg lurte på, helt seriøst men som jeg ikke trodde jeg kunne få noe svar på, eller at dette kom til å hjelpe meg på noen måte.
Trodde jeg.
Noe jeg ikke hadde regnet med i det hele tatt, ikke hadde tenkt kunne skje.
Var at mor mi, leste dette her, artikkelen om Tore, alle spørsmålene og alt.
Samme dag fikk jeg plutselig en melding.
Det var fra mor, jeg skjønte ingenting, tenkte jo ikke på det jeg hadde gjort på nettet tidligere på dagen.
Jeg leste meldingen og ble vel… Sjokkert.

Jeg husker ikke 100% hva som stod, meldingen ble uheldigvis slettet en eller annen gang.
Men det stod grovt:
'Du bør ta kontakt med fastlegen din eller en lege i forsvaret for å ta en DNA-prøve, be dem kontakte Øyvind xxxx for han kan være din far, jeg er ikke sikker, men det er stor kjangs. Lykke til, mor.’
Når jeg leste dette startet en bølge av følelser som jeg føler nå mens jeg skriver dette her også til og med.
Jeg ble glad, redd, lei, sint, overrasket, forvirret, jeg gråt å smilte på en gang.
Det eneste jeg fikk frem, som jeg sendte tilbake til mor da.
Var, ’Hvorfor?’
Det mor min svarte kan jeg forstå, for all del.
Men jeg ble likevel hakket mer sint av å lese hva hun skrev.
Hun sa at hun hadde lest artikkelen min vg.no, sett spørsmålet mitt å navnet mitt.
Hun sa at det hadde vært vanskelig for henne. Nøyaktig hva husker jeg ikke, vet heller ikke om jeg helt fikk vite det.
Men det jeg da tenkte var, ”Hva med meg??? Hvordan tror du det har vært for meg????”
Den kvelden la jeg meg med tanken, hva skjer nå?

Alt dette her skjedde mens jeg var i militæret (var i militæret fra 25/9-05 til 24/9-06).
Dagen etterpå da, var jeg innom SOSØK (Sosialøkonomisk rådgivning). Der går soldatene for å få hjelp med økonomiske ting de sliter med ute i det sivile. Jeg har vært innom der pågrunn av noe sånt, men det er en annen historie.
Jeg var i Velferden på KNM HH (Madlaleiren) å SOSØK går under der, så var ofte innom der bare for å være sosial.
En av rådgiverene der som jeg vil våge meg å kalle min venn. Kristine.
Hun ba jeg om hjelp, hun er utdannet jurist så jeg håpet at hun kunne noe mer om alt enn det jeg kan.
Jeg hadde et navn, men hvordan skulle jeg gå frem?
Kristine hjalp meg, først med å ta kontakt med saniteten på leiren.
Der dem først trodde det var snakk om farskapssak der jeg var faren. Å det er litt logisk siden det er sånne saker som skjer oftest, mitt tilfelle er veldig sjeldent.
Så når det ble avklart at jeg var på jakt etter en far og ikke var en far, så fikk vi beskjed om at vi burde ta kontakt med mitt lokale trygdekontor.
Kristine ordnet time for meg der, og noen dager senere reiste vi til Sandnes Trygdekontor.
Det morsomme er at der trodde de også det var snakk om en farskapssak der jeg var faren. Å igjen måtte jeg forklare at nei, jeg er sønnen.
Det vi gjorde der var at jeg fortalte min historie, med at jeg aldri har visst hvem min far er, at mor ga meg et navn, hvorfor jeg ville vite/få det bekreftet eller avkreftet.
Når jeg hadde fortalt mitt så ble det lagd et grovt referat av dette å det ble sendt til Øyvind. Han fikk 1 måned å svare på det han fikk.

Etter 5 uker begynte jeg å tenke, er det ikke gått 1 måned nå snart?
Så jeg ringte til trygdekontoret for å finne ut hva som skjer siden jeg ikke hadde hørt noe.
Da fikk jeg vite at Øyvind hadde svart på det han fikk omtrent med en gang, og at jeg skulle fått svar på det og forespørsel på å ta blodprøve for 3 uker siden (da).
Jeg hadde jo ikke fått noe som helst, så sa det til hun jeg snakket med.
Det ble orden på det og jeg fikk sendt svaret å forespørselen med sånn A-prioritet, fikk brevet mitt 2 dager etterpå.
Da var det rett opp til saniteten og fått tatt blodprøven.
Posten hadde egentlig blitt sendt for dagen, men jeg var ivrig, ville ikke vente lengre enn jeg måtte.
Så jeg syklet til sentralen på KNM HH og fikk sendt blodet mitt samme dagen.

Da startet den lange ventetiden.
Det var snakk om mellom 2 og 3 måneder før jeg skulle få høre noe fra DNA-prøven.

Fra mor mi ga meg det navnet, og til nå.. Å så videre….
Virret det med tanker rundt om i hode mitt:
Er han far min? Vil jeg han skal være far min? Hvis det ikke er han, hvem kan det da være??
Hvis det er han.. Vil han være far min? Angrer han på meg? Er han nysgjerrig på meg? Vil han ha meg raskt ut av livet hans?
Jeg vet ikke helt hva jeg ikke tenkte på for å si det sånn.

Etter ca 2 måneder så ringte jeg til trygdekontoret for å finne ut hvor langt på vei de var med prøven.
De ringte videre til sykehuset å fikk vite at prøven ikke var tatt fordi sykehuset ventet på blod fra min mor.
Grunnen til det var at trygdekontoret hadde tabbet seg ut litt og ikke spesifisert at mor mi ikke skulle levere blod.
Trygdekontoret fikk oppklart det og prøven ble tatt allerede dagen etter, å svaret fikk jeg 4 dager etter det.
Det var fredag 26. mai.
Jeg ville hjem først, for jeg følte at Madlaleiren ikke var det rette stedet å åpne brevet, svaret. Så jeg syklet hjem.

Når jeg kom hjem så var jeg fortsatt ikke klar for å åpne det, jeg vet ikke.
Jeg tror jeg var redd for hva som stod der. Det ble ikke til at jeg åpnet brevet før dagen etter.
Faktisk en spesiell dag det utenom dette, fordi min oldemor fylte 90 år.
Men ihvertfall.
27. mai 2006, kl. 1840 fikk jeg vite hvem min far er.

Det stod mye i det brevet, med et viktigste var dette:
Konklusjon
Resultatene av DNA-analysen taler med en meget betydelig sannsynlighetsovervekt for Øyvind xxxxx farskap, i forhold til at en annen mann av norsk/europeisk opprinnelse skulle være far. Med andre ord en sjanse på farskap større enn 99,999%.

Kan si det sånn at alle følelsene dukket kjappt opp igjen å resten av dagen, å dagen etter husker jeg ingenting fra.
Nå visste jeg det endelig, ENDELIG!!!! Men..
Hva nå?
Det var en ting jeg var helt sikker på av mine følelser.. :p
At jeg var glad, glad for endelig å vite.
Men alt annet var fortsatt like kaos som før jeg visste noe om Øyvind var far min eller ikke.
Fordi, liksom.Jeg har levd hele mitt liv uten en far.
Faktisk så hadde jeg begynt rett før mor mi ga med navnet å gi opp.
Jeg trodde jeg aldri kom til å finne det ut.
Nå visste jeg, jeg visste men..
Siden jeg hadde levd til da uten en far så våget jeg ikke håpe at han ville ta del i livet mitt, jeg våget ikke å tenke positivt om noe.
For tenk hvis han ikke ville ha noe med meg å gjøre? Jeg var så gruelig redd for å bli såret, knust.
Så joda, jeg visste, men det betydde ikke mer enn det.

Jeg brukte 2 uker på å prøve å finne ut hva jeg skulle gjøre.
Skal jeg ringe? Hva skal jeg si?
Skal jeg sende et brev? Hva skal jeg skrive?
Grunnen, jeg skrev 2 uker, er fordi at plutselig ringte mobilen min 2 uker etter jeg åpnet brevet med svaret på DNA-prøven.
Å den som ringte var far min. ”Hei, dette æ Øyvind xxxx.”Dere kan bare ane hvor paff jeg ble, jeg tenkte bare Oj…..
Det at han ringte er jeg glad for, for jeg vet ikke om jeg hadde vågd å gjøre noe selv.
Vi snakket om litt forskjellig, livet mitt, livet hans, hva som skulle skje nå.
Han fortalte at han hadde slitt akkurat som meg med den der, skal jeg ringe? Hva skal jeg gjøre?
Som gjorde litt godt å høre.. :p
Det som gir meg tårer i øynene nå som da, var ting han sa som at han var veldig glad for at jeg gjorde det jeg gjorde.
At han hadde fortalt hele slekta mi på hans side om meg å at de gledet seg til å treffe meg.
At han ville ha noe med meg å gjøre, at han ville være min far..
Det var jo tusen millionerzillioner ganger mer enn hva jeg hadde vågd å håpe på, drømme om.
Ihvertfall da så ble vi enige om at en uke senere så skulle vi treffes.

En uke senere så ja, var jeg en god del nervøs.
Jeg skulle treffe min far for første gang i mitt liv, den faren som folk flest kjenner helt fra starten.
Han kom først til meg, fikk se hvordan jeg hadde det.. Fikk se bilder av meg i album og sånt.
Så vi reiste til han. Men før vi reiste til han så reiste vi innom Maxi der jeg jobber, fordi jeg trengte noen småting til leiligheten jeg bor i.
Liksom vanlige men nødvendige ting som toalettbørste ++
Mens vi var på Maxi så spurte han om det ikke var andre ting jeg trengte til leiligheten da. Så jeg nevnte sånn som strykejern, strykebrett osv.
Han spurte meg hvorfor jeg ikke bare kjøpte det da?
Da svarte jeg jo at jeg ikke har penger til det.
Det endte med at han spanderte det og litt til, til meg da.. :D
Jeg hadde ikke spurt om noe jeg, snill han.
Når vi kom til han så fikk jeg se hvordan han bodde, fikk treffe samboeren hans, vi spiste til og med på en kinarestaurant.. :p
Jeg fikk også treffe farmora mi og oldemora mi.
Ja, jeg har masse ny slekt!
Jeg har fått meg en far, en farmor, en til oldemor, en til onkel og en tante, 6 til søskenbarn og .. En storebror.
(Jeg har aldri hatt en bror, å heller ikke eldre søsken. Jeg levde som enebarn i 11 år før mor mi fikk 2 døtre til.)
En småekkel ting jeg fikk vite er at farfar min..
Har dere hørt om Alexander Kielland ulykken?
Vel, der var det ihvertfall en god del som døde.
3 stk ble til og med aldri funnet.
Den ene av dem var farfaren min.


Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Jeg har truffet alle utenom noen søskenbarn og min storebror til nå.
Håper det ikke tar for lang tid før jeg får truffet alle.
Jeg har endelig fått en ”hel” slekt.

Det jeg sliter mest med nå er å forstå, å innse.
At dette er for evig, ikke noe midlertidig.
Inni mitt hode så føles det som at hvis jeg snur meg så poff er de borte.
At dette er en drøm, å hvis jeg våkner så er far min å alle sammen borte.

Det er ikke lett, men jeg er glad jeg vet.
Jeg har tid.
Jeg har endelig funnet min far.